FORSIDEN ADD MEG INSTAGRAM WEHEARTIT

Wow

Takknemlig

I går postet jeg et ganske annerledes innlegg enn hva jeg vanligvis gjør. Jeg postet en reportasje, som jeg selv skrev for et par måneder siden. Det handlet om et veldig viktig tema, nemlig hvordan det er å gå med en sykdom ingen kan se fra utsiden. Det kan nemlig føre til mange spørsmål, kritiske blikk og lite forståelse. Sånn skal det ikke være, og etter i går tror jeg endel mennesker begynte å tenke litt på det.

Hittil har over 2000 mennesker lest innlegget. Det er over 2000 som forhåpentligvis har fått mer forståelse, det. Det er ganske sykt, men også deilig å tenke på. Det lille meg har skrevet har blitt lest av så mange mennesker. I tillegg har kommentarene vært så utrolig fine - både de til meg, og de til Johanne, som er hovedpersonen i saken. Det er en utrolig god følelse. Jeg tror sjeldent jeg har følt en så god følelse før. 

Det at en ting lille meg har skrevet er blitt lest av så mange, blitt likt, delt og kommentert... Det er en veldig spesielt for meg. Jeg er ekstremt takknemlig for at så mange tok seg tid til å lese hele innlegget og for at så mange tok seg tid til å legge igjen en fin kommentar. Jeg håper alle som leste bringer budskapet videre, og forteller andre hvor viktig det er å vise forståelse for noe du ikke helt har peiling på. Forhåndsdømming, kritiske blikk og skepsis er en ordentlig uting, og jeg håper virkelig at saken min hjalp mot en retning mer forståelse. 

Tusen takk! 



3 kommentarer

Den usynlige kampen

Dette er den første feature-reportasjen jeg har skrevet. Den handler om et viktig tema, og jeg mener det er viktig for folk å få øynene litt opp for dette. Håper dere tar dere tid til å lese hele. 

Det eneste Johanne ønsker er forståelse. Som mange andre lider hun av en usynlig utmattelsessykdom, og det er lite forståelse å få fra både venner og bekjente. For hvem er vel ikke trøtt og sliten i 2016?

Vi sitter på rommet til 21 år gamle Johanne Haneberg. Jenterommet er feminint og minimalistisk, i hvite og duse farger. Jeg kikker ut av vinduet og skimter hele Flekkefjord by gjennom stråler fra den gylne kveldssola. Det er en stor kontrast mot utsikten fra vinduet vårt da vi bodde sammen i New York for to år siden. En tid da Johanne fortsatt var frisk.

I hus nummer 38, helt på toppen av Flekkefjord, bor Johanne med sine foreldre, sin yngre søster og hunden Lucas. Etter å ha bodd ett år i Kristiansand for å studere, måtte hun i vår flytte hjem igjen. Hun fikk nemlig en diagnose som vil følge henne for resten av livet.

- Jeg har alltid vært veldig flink til å sammenligne meg med andre. Så når jeg var den eneste av over 60 elever som ikke klarte å levere, følte jeg det var noe som foregikk. Jeg hang alltid ti hakk bak med å forstå stoffet, og sleit med å henge med. Da jeg i tillegg hadde veldig mangel på motivasjon, energi og livsglede, tenkte jeg det var lurt å ta en tur til legen. Legene så at noe ikke stemte på blodprøvene, og etter det har det vært en lang prosess. Jeg har vært inn og ut av ulike sykehus, og hos flere spesialister, forteller Johanne. Hun setter seg ned i sovesofaen som står midt i rommet, og inviterer meg til å sette seg ned med henne.

For et halvt år siden fikk Johanne påvist Sjøgrens syndrom. En kronisk, revmatisk sykdom, med symptomer som nedsatt tåre- og spyttproduksjon, tørre slimhinner, leddsmerter og tretthet. Sjøgrens syndrom er en autoimmun sykdom, noe som vil si at immunforsvaret går til angrep på egen kropp. Syndromet er mest vanlig hos kvinner over 45 år. Johanne er en av få unge som har fått sykdommen påvist. I hennes målgruppe er definisjonen litt annerledes. Symptomene er lite energi, mye overtenking, konstant utslitthet, og mangel på konsentrasjon og hukommelse. En typisk utmattelsessykdom.

Midt i den travleste eksamensuken før Johanne kunne si seg ferdig med årsstudiet sitt, sa kroppen hennes stopp. Hun måtte avbryte studiet helt på tampen, pakke sakene sine og flytte hjem til mor og far. Allerede da kom de kritiske spørsmålene fra både venner og bekjente. Fra starten har det vært hennes største utfordring.

- Det jeg sliter mest med er at det er vanskelig for folk rundt meg å godta og forstå sykdommen. De ser ikke en blåveis midt i ansiktet, eller et brukket ben. Det de ser er en tilsynelatende oppegående og frisk person, som forteller at hun ikke har energi til å fullføre studiet eller jobbe.

- Men skjønner du hvorfor det er vanskelig for folk å forstå?

- Jeg skjønner det, for hvem som helst kan si at de sliter med noe andre ikke kan se. Jeg tror mennesker er bygd opp sånn at det de ikke kan se blir vanskeligere å forstå. Men jeg kunne ønske at de bare kunne forstå likevel, uten at jeg trenger å forklare så mye om det.

Vi blir avbrutt, akkurat som om det var meningen at de ordene skulle flyte i luften litt til. Lucas står utenfor soveromsdøren og bjeffer. Jeg går for å åpne døren, og før den i det hele tatt står på gløtt fyker en liten, hvit tass inn og rett opp i sofaen. Malteseren Lucas er Johanne sin beste venn. Jeg husker hun en gang fortalte at han skjønner alt. Hver gang hun er lei seg, så er han der for å trøste. Og hvis hun er glad, så er han glad med henne. Menneskets bestevenn. Jeg tror Lucas er terapi for Johanne. Jeg tror hun snakker med han, når hun ikke vil snakke med noen andre.

- Mamma forstår meg.

Hun avbryter tankene mine, og forteller at jeg må sette en strek under forstår.

- Hun har vært gjennom mye av det samme, så hun vet akkurat hva jeg går gjennom. Verden beste mamma. My rock.

Jeg har akkurat hatt en samtale med moren hennes, Hilde Haneberg. En fantastisk dame. Vi snakket om alle fordommene folk har.

- Det er klart en blir lei seg når det ikke er forståelse for situasjonen til Johanne. Det er greit nok med de på samme alder, for de har ikke den livserfaringen for å kunne sette seg inn i en sånn situasjon. Det er verre med de voksne som heller ikke forstår. Men på en måte skjønner jeg det, for det er så mye man ikke forstår før man har kjent det på kroppen selv.

Jeg kjenner meg igjen i det Hilde sier. Det er vanskelig for meg å forstå noen ganger også. Som så mange andre, så stiller jeg spørsmål. Svarene får jeg ofte av å tilbringe mer tid med Johanne. Når vi mimrer tilbake til tiden vi bodde sammen i New York er det lite hun husker. Jeg forteller og hun spør, og jeg kan se at det plager henne. Hun kan fortelle meg samme ting to til tre ganger daglig. Hvis hun gir for mye av seg selv faller hun nesten sammen. Det skjedde når vi lagde mat tidligere. Hun rørte i suppen, og plutselig måtte hun ta fatt i benken. Hun tok hånden for hodet og stod helt stille. Så gikk hun og satte seg, mens hun gjentatt sa ?det går fint, jeg har det bra?.

Selv om jeg vet mye av svaret, så er jeg nødt til å spørre. - Hvordan kjenner du sykdommen på din egen kropp?

- Det er ikke gode dager, men jeg har bedre dager og dager der jeg ikke har det så bra.

Hun stopper opp og trekker pusten langsomt.

- Det har mye med tankegangen min å gjøre, det handler om hva jeg innstiller meg til og hva jeg lar gå inn på meg psykisk. Men hvis jeg skal forklare hvordan det er å leve med dette syndromet i forhold til hvordan det var å leve da jeg var helt frisk, så er det først og fremst at jeg ikke kan huske hvordan det er å ha overskudd, eller føle at jeg er full av energi og klar for dagen. Og jeg går med en konstant trøtthet, sier hun mens de gråblå øynene fylles av saltvann. - Det kjennes ut som jeg har ti kilo over hvert øyelokk, som bare tvinger meg til å snu i trappen for å gå ned og legge meg igjen. Selv etter ti timer nattesøvn. Men jeg må bare finne min egen vei for å få dagen til å gå rundt, selv om jeg egentlig ikke har overskudd til det.

- Hva gjør du for å få dagen til å gå rundt?

- Jeg prøver å ikke tenke så mye på at jeg er syk, men tenker heller at jeg bare er litt sliten. Så prøver jeg å gjøre mye av det jeg gjorde før. Jeg går mye turer i skogen for å rense tankene, og jeg lager mye god mat. Det er blitt min hobby. Og jeg kan ikke sitte så mye alene, slik at tankene strømmer på. Da kan jeg fort gå ned i kjelleren. Det viktigste for meg er å prøve og holde meg litt opptatt, selv om jeg egentlig ikke har overskudd til det.

Det bringer meg over til mitt neste spørsmål, et spørsmål jeg har lurt på lenge. ? Du reiser en del. Hvordan har du mulighet og ork til det, når du ikke har mulighet eller ork til å jobbe eller studere?

Lucas leker ved siden av meg, og biter i hånden min i det jeg stiller spørsmålet. Jeg tar det som et tegn på at det ikke var et greit spørsmål. Og Johanne bekrefter det raskt:

- Jeg har ikke tellingen på hvor mange ganger jeg er blitt spurt om det, sier hun oppgitt, men ikke irritert. ? Folk kan jo ikke forstå hvordan jeg kan droppe ut av et studie, og måtte flytte hjem, bare fordi jeg ikke har energi til å være student. Så de lurer mye og stiller mye spørsmål om hvordan jeg da kan ha energi til å dra ut på reiser og få så mange inntrykk. Det er veldig vanskelig å forklare. Hvordan skal jeg si det på en god måte?

Hun stopper og tenker lenge, før jeg ber henne om å bare si det rett ut.

- Jeg har en ting jeg gjør for å rømme unna problemer, og for at jeg ikke skal havne ned i en mørk kjeller. Det er å reise og oppdage nye ting. Så det jeg har gjort en del det siste året er å bare pakke kofferten og reise. Det har ikke så mye å si hvor, men da kommer jeg meg unna alt som møter meg hver dag. Så ja, reising er vel min flukt for å samle krefter til å kunne møte på alt det vanskelige. Å reise er min terapi. Kroppen min trenger å reise. Det gir kroppen min det jeg trenger for å klare og stå opp om morningen. Og det er noe hodet mitt trenger for å la hverdagen gå rundt. Så er det jo mange som tror jeg lever på en rosa sky når jeg er ute å reiser, men det gjør jeg så klart ikke. For jeg er sliten, uansett hvor i verden jeg er. Jeg har blitt sengeliggende i byer som for eksempel Hong Kong. Men det er greit, fordi alternativet var å ligge i sengen hjemme i Flekkefjord.

- Har du flere eksempler fra turer som ikke har gått som planlagt?

- Ja, det verste tilfellet er kanskje da jeg og kjæresten skulle på Coldplay konsert i Sveits. Konserten var på kvelden, og jeg hadde vel gitt litt mye av meg selv den dagen, så jeg var sliten og litt nervøs for hvordan det skulle gå. Kort sagt endte det med at jeg begynte å riste og se helt hvitt. Jeg skjønte ikke hva som foregikk og kjente at det boblet i hodet. Det kjentes ut som kroppen og hodet var 60-70 grader. Kjæresten min var opptatt med å synge til ?Fix you?, ironisk nok, men han reagerte kjapt og så at jeg lå på bakken og ristet. Han dro meg ut av et publikum på 40 000, og inn på nærmeste kebabsjappe for å få i meg vann. Det var den opplevelsen av en konsert jeg hadde gledet meg til i over et halvt år. Det var en tankevekker. Vi var begge i sjokk etterpå.

Hun ler litt nervøst og tvinner håret med hånden. Typisk Johanne, hun vil sjeldent innrømme at noe er så alvorlig som det faktisk er. Jeg ser på henne litt til, og ser at øynene ikke samspiller med den smilende munnen. Jeg lar det ligge.

- Men hvor får du penger fra til å reise, når du ikke jobber?, spør jeg for å skifte retning.

- Det er det også mange som reagerer på. Hvordan kan jeg ha samvittighet til å ta meg råd til å reise når jeg ikke har jobb? Jeg har de siste månedene fått et litt annet syn på livet, og det er at du skal gjøre ting her og nå som føles riktig. Og kort sagt, det som føles riktig for meg nå er å reise. Derfor bruker jeg sparepengene jeg har lagt til sides de siste årene på å ta de reisene jeg føler jeg trenger, i stedet for å legge de inn på en BSU-konto for eksempel.

Jeg begynner å tenke over alle gangene Johanne har forsvart seg for å reise, uten at jeg engang har sagt noe. Det må være en grunn bak det. Jeg rekker så vidt å tenke ferdig tanken før hun fortsetter.

- Jeg kan innrømme at jeg har dårlig samvittighet hver gang jeg skal reise. Samfunnet og allmennheten lar meg få dårlig samvittighet, fordi det blir sett på som feil. Men det vil jeg jobbe med, fordi det er det som føles rett for meg. Og det lar hele sykdommen bli litt lettere, det gjør at jeg får noe å våkne opp til om morningen.

Magen hennes rumler.

- Oi!, ler hun.

- Er du sulten?, spør jeg.

Jeg er faktisk sulten selv når jeg tenker etter. Men før vi avslutter er jeg nødt til å spørre henne om en ting til. Et spørsmål jeg har sittet inne med helt siden vi begynte å prate.

- Hvis du kunne sagt noe til alle de med fordommer og alle de som ikke forstår hvordan det er å ha en usynlig sykdom, hva ville du sagt?

Hun tenker en stund.

- Det ligger i menneskets natur å ha et litt dømmende syn på ting de ikke kan forstå. Det er lett å dømme ut fra det du selv tror du vet. Jeg måtte selv komme i denne situasjonen før jeg så at ingen personer kan dømmes, uten at det er en ordentlig grunn til det. Og du skal aldri tro du vet hva som foregår bak en fasade, for alle har sin kamp de går gjennom, og alle har noe som tærer på innsiden. Så ikke tro du forstår, men prøv å forstå. Hvis du vil vite hva som foregår, så snakk med personen i stedet for å lage dine egne svar. 



12 kommentarer

Hvorfor ikke bare gjøre det du liker?

⋅ Vær stolt over interessene dine, uansett hva det er 

I så mange år har jeg alltid vært alt for opptatt av godkjennelse. Det har vært viktig for meg å bli godkjent av alle, og mitt verste mareritt har vært å "drite meg ut". Derfor har jeg blant annet aldri snakket høyt om bloggen, jeg har aldri delt innlegg og jeg har egentlig vært flau over det å blogge. I det siste har jeg begynt å tenke mye på det.. Fordi jeg liker å blogge. Jeg elsker det. Det gir meg motivasjon og inspirasjon, det tvinger meg til å være kreativ, skrive mer og ta bilder. Så hvorfor i alle verden har jeg vært flau over å drive med noe jeg elsker? 

Endelig har jeg forstått hvor idiotisk det er, men jeg har ikke følt på det helt uten grunn, og det er veldig tydelig. La meg fortsette å bruke blogging som eksempel. Jeg vet flere bloggere også har følt, eller fortsatt føler på det. Fortsatt er det mange som erter meg for at jeg blogger, eller tuller med det. Til og med gode venner. Før brydde jeg meg om det, jeg tok det til meg og jeg ble enda flauere. Nå bryr jeg meg ikke. Faktisk ikke i det hele tatt! Jeg er stolt over bloggen min. Jeg er stolt over det jeg publiserer, og jeg mener oppriktig at jeg leverer stoff med kvalitet. Og det kan folk mene akkurat det de vil om. Hvorfor i all verden skal jeg legge mindre innsats i noe jeg elsker bare fordi enkelte mennesker kan være dømmende? Det gir jo ikke mening.

De siste månedene har jeg forstått det at alt er kult, så lenge du brenner for det. Brenner du for å blogge? Kult. Interessant! Kjør på og nyt det. Brenner du for å ta bilder? Fantastisk - vis det til hele verden! Uansett hva du driver med så vis det frem og vær stolt over det. Det beste i verden er jo å bare drive med det du er lidenskapelig for. Jeg kan takke noen av de helt fantastiske menneskene i livet mitt som hele tiden forteller meg hvor stolt de er av meg, hvor flink de syns jeg er, og som hele tiden minner meg på at jeg må gjøre min egen greie uansett hva andre skulle si. Jeg er også glad for at jeg har oppdaget unike og inspirerende mennesker på blant annet sosiale medier, som motiverer meg til å kjøre på. Det jeg vil drive med er kult, og selv om ikke alle er enige så finnes det flere enn nok mennesker som deler mine interesser og syn. Og det er de menneskene jeg vil bry meg om meningene til. Det foreslår jeg at du også gjør! 



4 kommentarer

Veganer? Vegetarianer? Pescetarianer?

Nå har det snart gått to måneder siden jeg publiserte innlegget om at jeg ville begynne å redusere mitt inntak av kjøtt og meieriprodukter kraftig. Derfor tenkte jeg det var på tide med en liten oppdatering. Er jeg nå veganer? Vegetarianer? Pescetarianer? 

Jeg kan gledelig si at jeg aldri lenger (med to unntak) lager eller spiser kjøtt hjemme - verken til middagen, som pålegg eller noe annet. Jeg har også redusert inntaket av meieriprodukter, men jeg spiser fortsatt yoghurt av og til, og bruker fortsatt melk av og til. De gangene jeg spiser kjøtt er når jeg er på jobb eller hvis jeg får det servert når jeg er på besøk, men om jeg har mulighet lar jeg være. Det har vært overraskende lett å kutte ut kjøtt, det eneste jeg savner er faktisk leverpostei, et av mine favorittpålegg. Og det er ikke akkurat det verste. I tillegg finnes det jo flere typer erstatninger (som jeg enda ikke har prøvd)

Spesielt middagene er blitt mye sunnere og jeg har begynt å teste ut mer på kjøkkenet. Det er kommet mange nye retter på menyen - spesielt supper. Jeg har blitt hektet på supper! Jeg spiser forresten fortsatt fisk og sjømat, selv om det også er sjeldent. Jeg har altså bare hatt positive erfaringer med dette hittil, og gleder meg til å oppdage mer deilig, kjøttfri mat. Hvis vi skal sette en betegnelse på hva mitt kosthold nå er, så vil vel det bli flexitarianer. Og det stortrives jeg med å være. Jeg har ingen planer om å gjøre noen flere endringer med det første, det får jeg heller ta litt som det kommer :-)

Mine 4 favoritt vegetarretter

bønnetaco/nachos

wok med grønnsaker og ris/nudler

hot gulrotsuppe med chia og nanbrød 

pasta "bolognese", med linser i stedet for kjøtt 

 



2 kommentarer

Mine 10 bud

1. Våkne med et smil.

2. Drikke massevis med te.

3. Gjør alltid ting som gjør deg glad!

4. Tenk positivt og omgås positive mennesker.

5. Drikk et glass vin eller ta deg en sjokoladebit om du har lyst på det!

6. Det er bedre å angre på ting du har gjort enn ting du ikke har gjort.

7. Gjør alltid ditt beste for at de rundt deg skal ha det bra.

8. Spis sunt nok og tren nok til at du føler deg bra.

9. Aldri la noen si du ikke er bra nok.

10. Alltid yt ditt beste.

Have a wonderful week♥

Jeg tenkte jeg skulle starte uken med å gi dere mine ti bud. Jeg har en ordentlig tro på at om du lever etter blant annet disse budene, så vil du ha et godt liv. Alt handler om å sette pris på de små tingene i livet, og det handler om at du selv skal føle deg bra - ingen skal kunne si noe annet. Det er hvertfall min mening. Så nå håper jeg dere tar til dere noe av dette og virkelig gjør denne uken helt super! Sett pris på de små tingene, gjør ting du liker og vær sammen med mennesker som gjør deg lykkelig♥



8 kommentarer

Autumn mood


Colorfull leaves, crispy air and darker nights

Jeg elsker vanligvis høsten. Lukten den bringer med. De kalde morningene og kveldene hvor jeg kan pakke meg inn i store strikkagensere og store skjerf. Sene kvelder med film og te i sofakroken. Fargene på de fallene bladene. Den helt klare luften. Det er jo egentlig en fantastisk fin årstid, og jeg har alltid syntes at høsten er en ordentlig koselig årstid. I år derimot... Jeg vet ikke hva som skjedde, men jeg var bare ikke klar for høst. I år ville jeg bare at sommeren skulle vare evig. Når den ikke gjorde det, men ble erstattet med regn og mørke dager, så falt jeg litt sammen. Sommeren i år var så fantastisk, men gikk så altfor fort. Jeg var ikke ferdigreist, jeg var ikke ferdig med fri, jeg var ikke ferdig med sol og varme - så veldig langt i fra. 

Vi har heldigvis hatt noen skikkelig deilige uker i september, med sol og oppmot 28 grader. Det hjalp, for når høsten nå har vendt tilbake med regnfulle og tunge skyer, så har jeg liksom vært litt bedre forberedt. Nå begynner det å bli greit med høst. Det er jo så mye fint med høsten, blant annet det jeg nevnte over. Nei, la oss bare ta i mot høsten og alt den bringer med. Så får vi heller bare pakke oss inn i deilige, myke klær, store skjerf, drikke te til det renner ut ørene og tenne masse stearinlys på mørke kvelder! 



9 kommentarer

Et stort skritt i riktig retning


Den siste tiden har det vært veldig mye snakk om veganisme og vegetarisme. Flere og flere offentlige personer velger å leve etter en av livsstilene, og de formidler mer enn gjerne masse om det til oss. Det er også kommet ut flere dokumentarer som er blitt riktig så populære. Gjennom mange ulike kanaler har jeg lært om vegetarisme og veganisme, som mange andre. Det har vekket en nysgjerrighet hos meg, og jeg har gjort mer research på det. Jeg har sett flere dokumentarer og programmer om kjøtt- og meieriindustrien, jeg har snakket med venner og bekjente som er veganere/vegetarianere, jeg har lest om det og jeg har lett etter spennende oppskrifter. Og nå har det gått opp et lys for meg. 

Jeg tror jeg vil skuffe mange som allerede er veganere og vegetarianere nå, men for meg (og verden) er dette et stort steg i riktig retning. Jeg har dessverre ikke bestemt meg for at jeg skal bli verken veganer eller vegetarianer, men jeg har bestemt meg for å redusere kjøttinntaket og meieriinntaket mitt kraftig. Og så får jeg ta det derfra. For meg blir hoppet fra mitt nåværende kosthold til et helt vegetarisk eller vegansk kosthold litt for stort. Derfor vil jeg begynne i, det sikkert mange mener er "smått", men som for meg er stort. 

Alle tallene skremmer meg. Tallene om hvor mye vann kjøtt- og meieriindustrien bruker, tallene om hvor mye denne industrien forurenser i forhold til noe annet og statistikkene fra alt som viser hvor mye dette ødelegger jordkloden vår er ekstremt skremmende. Og det er akkurat på grunnlag av dette at jeg velger å begynne å gå i riktig retning. Alle kan gjøre noe, og nå er det på tide at jeg hjelper til også. Slik det er nå vil jeg ikke si nei til kjøtt i middagsselskap, eller la være å spise pinnekjøtt på julaften. Jeg vil også fortsatt spise fisk. Men hvem vet, før vi vet ord av det er jeg kanskje helt vegetarianer, eller i det minste pescetarianer, jeg også. Vi får vente å se. 

Akkurat nå vil jeg fokusere på å finne mat jeg syns er spennende og god, og som jeg gjerne kan lage i en travel hverdag. Jeg vil lære enda mer om industrien, og jeg håper jeg vil se noen helsefordeler av dette. Om dere har noen tips til oppskrifter (eller kilder til hvor jeg kan finne noen gode retter) eller dokumentarer/programmer jeg bør se vær så snill og del med meg!♥



... Én kommentar

This makes me happy

To dance when no one´s watching. Flowers. Billy. Candy. To write. Presents. Coffee. Good food. Beautiful songs. Inspirational quotes. Kisses. Summer. Cute texts. New adventures. Good hairdays. Friends. My family. Dogs. Champagne. Cinnamon buns. Netflix. My boyfriend. Shoes. Sunshine. Smiles. Good movies. Barbecue parties. Wine. Travel. A long shower. Chai Latte.Colors. Lists. To sleep in. To hear "i love you". Avocado. Hot weather. Compliments. New clothes. Frozen yoghurt. Hugs. Surprises. To sing. Fashion Magazines. Tea. Children. Beautiful nature. To learn new things. Corona. Spring. 
 
SAMSUNG CSC


Hvorfor har jeg ikke kommet på dette før?

Jeg har hatt ekstremt lite inspirasjon til blogginnlegg de siste dagene. Jeg er helt tømt for inspirasjon, og da dras motivasjonen ned også. Målet mitt med denne bloggen er at den skal gjøre meg glad - men også dere, når dere kikker innom. Derfor har jeg vært veldig selektiv i hva jeg skriver om i det siste, fordi jeg vil inspirere. Jeg vil ikke bare skrive om hverdagen min eller om negative tanker, jeg vil ta inspirerende bilder, ha positivt innhold og mye av meg. Kanskje den delen av meg som har et behovet for å nå ut til folk, ikke den delen av meg som alle kan se hver dag. I tillegg til dette vil jeg også skrive om mine tanker, meninger og følelser om kring ulike temaer, men det syns jeg også er skummelt. Det er så vanskelig å formulere seg på en måte som gjør at jeg er fornøyd og kan stå 110% for det jeg skriver.

Poenget med disse tankene er i alle fall at da jeg begynte å skrive ned punktene over så slo det meg; hvorfor ikke bare skrive om akkurat de tingene over, som gjør meg så glad? Hvorfor ikke få frem alle små hverdagsgleder jeg opplever, som kan inspirere andre til å få en fin dag. Jeg har det kjempebra for tiden, jeg er ekstremt flink til å sette pris på små ting, og jeg skjønner ikke hvorfor jeg ikke har skjønt at det er det jeg bør fokusere på her inne. Så jeg håper dette vil booste motivasjonen min fremover, og at jeg hver dag kan inspirere dere lesere med fine bilder og positive innlegg. Jeg skal allerede i morgen tidlig sette meg ned med mål og idéer for bloggingen fremover - og jeg gleder meg allerede!! Dette tror jeg blir bra. Hva gjør DEG glad?



... Ingen kommentarer

Memories



I miss you New York...

Nå sitter jeg og ser gjennom bilder fra oppholdet mitt i New York, og jo flere bilder jeg ser jo mer tårer får jeg i øynene. Jeg klarer aldri å komme over hvor rart livet er. Da jeg var i New York føltes alt så utrolig vanskelig. Jeg sa ofte til Johanne at jeg var så lei meg, fordi jeg følte ikke menneskene jeg ble kjent med der ble kjent med den virkelige meg. For jeg var i en helt annen verden, jeg var helt fjern, helt i midt eget hodet og kanskje litt deprimert. Jeg følte jeg gikk rundt som er zoombie. Ikke fordi jeg ikke trivdes, men fordi jeg akkurat hadde blitt hodestups forelsket i Marcus og plutselig skulle reise fra han. Jeg var mye syk i starten og fikk ikke sosialisert meg like mye som de andre. Det var en veldig stor forandring og jeg hadde annerledes forventninger enn realiteten. Jeg tror egentlig jeg fikk et lite sjokk. Og det sjokket forsvant ikke før flere måneder etter jeg kom hjem. 

Nå er det over 1 år siden jeg kom hjem. Jeg har hatt 1 år til å prosessere alle følelsene mine og mimre tilbake. Hva var det egentlig jeg opplevde i New York? Hvordan hadde jeg det egentlig? Hva er det jeg husker? Nå har jeg bare gode minner. Kanskje de beste minnene i livet mitt. Jeg husker de lange gåturene til Johanne og meg, med kaffe i hånden og Empire State Building lysende opp over oss. Jeg husker min favorittcafé Crave, der jeg alltid bestilte cream cheese bagel og vanilla latte. Jeg husker LAVO Champagne-brunchene på lørdagene. Jeg husker tacokveldene med roomiene mine, de spontane vinkveldene med Johanne, alle kjendisene vi så og alle menneskene jeg møtte. Det eneste jeg tenker nå er hvor fantastisk New York er, hvor fantastiske opplevelser jeg sitter igjen med og hvor fantastiske mennesker jeg møtte. New York er et minne for livet, et minne jeg aldri ville vært foruten og et minne jeg lengter sårt tilbake til. Nå har tårene begynt å renne ned kinnet... Please, take me back. 

De erfaringene man får og alt man lærer av sånne opplevelser er ene og alene en grunn til å gjøre det. Jeg lærte veldig mye om meg selv mens jeg var i New York, men jeg tror erfaringene fra oppholdet har lært meg enda mer nå i ettertid. New York skapte problemer, men lærte meg også hvordan jeg skulle løse de. New York ga meg verdens beste venninne og mange andre gode vennskap. New York ga meg et nytt syn på meg selv og et nytt syn på livet, det lærte meg hvilke verdier jeg har og hva jeg står for, jeg ble selvstendig, voksen og tøffere. Jeg er så takknemlig for at jeg tok den sjansen, for at jeg gikk etter drømmen min og for at jeg har lært så mye som jeg har. New York er blitt en veldig viktig del av meg, og jeg tenker på det hver eneste dag. For ca. ett år siden publiserte jeg et innlegg om mine tanker om New York da, det kan dere lese HER

♥ ♥ ♥ ♥ ♥ ♥ ♥ ♥ 



4 kommentarer

Hva har jeg lært det siste året?

Jeg har lært meg hva som skal til for å ha et lykkelig liv. 

Jeg har lært å bli mer selvaksepterende og trygg på meg selv.

Jeg har funnet ut hvem jeg er og hva jeg står for.

Jeg har skjønt at det er ok å ha det vanskelig og vondt, men at man kjemper for å ha hodet over vann.

Jeg har lært å ta utfordringer på en strakere arm. 

Jeg har forstått at jeg må bruke de rundt meg - snakke med de og lene meg på de når jeg trenger det. 

Jeg har lært å finne ordentlig glede i små ting og tanker. 

Jeg har lært hvordan jeg vil ha det, og jeg jobber for det, selv om det ikke bestandig er like lett å gjennomføre.

Jeg har lært meg å bli lykkelig og å trives med den jeg er. 


Jeg er blitt sterkere.



6 kommentarer

Har perfeksjon og lykke noen sammenheng?

"Åh, livet ditt er jo perfekt! Du har den perfekte kjæreste, du er flink på skolen, du ser utrolig bra ut, du har bra stil og leiligheten din er så sykt fin!" 

Vi ser opp til det idealet som står over. Vi tror at om man er fin, har trendy klær, gjør det bra på skolen og har et fint bosted så er man lykkelig. Vi tror at lykke ligger i materialistiske ting. Noe det forsåvidt også kan gjøre - men det er kortvarig lykke. Vi er hele tiden på jakt etter nye ting som kan gjøre oss lykkelig. Men hva er egentlig lykke? Og enda viktigere; hva er egentlig perfeksjon?

Jeg mener at perfeksjon ikke finnes i den forstand vi tror. Det finnes ikke én måte å leve på, én måte å se ut på eller én måte å gjøre ting på som er perfekt. Tenk litt over det. Drømmegutten din, den perfekte gutten i dine øyne, er ikke den samme som drømmegutten til din venninne. En person, et klesplagg, en hårfarge eller en livsstil kan være helt perfekt for din venninne, men noe helt annet for deg. Dette gjelder alt. Skjønner dere? Vi har alle hvert vårt syn på perfeksjon. 

Så kommer dette med lykke da. Hva er egentlig lykke? Lykke for meg er å få et kyss fra kjæresten min, spise en skolebolle, ta den første slurken av kaffe om morningen, våkne opp til sol, se mennesker rundt meg ha det bra, være fornøyd med meg selv. Det er lykke. De små tingene i hverdagen som du setter pris på, som gjør deg glad. Og noen dager er du lykkelig, mens andre dager har du det kjipt - er ikke det okei da? Det handler ikke om å ha et lykkelig liv eller ikke, det handler om å være en lykkelig person. Er du en lykkelig person får du jo et lykkelig liv? Jeg syns faktisk ingen har forklart det bedre enn Julian i One Tree Hill:

Well, we´re always thinking that someday we´ll be happy. You know, we´ll get that car or that job or that person in our lives that will fix everything. But happiness is a mood, and it´s a condition, not a destination. It´s like being tired or hungry. It´s not permanent. It comes and goes, and that´s okey. And I feel like if people thought of it that way, they´d find happiness a lot more often. 

Så svaret er egentlig at dette bestemmer vi selv. Vi bestemmer selv om lykke og perfeksjon har en sammenheng. Fordi hvis vi streber etter det såkalte "perfekte liv", så vil vi aldri bli lykkelig. Akkurat derfor må vi forstå at vi må skape vår egen perfeksjon, være oss selv, leve vårt liv og lære oss og bli fornøyd med det. Vi må forstå at lykke ikke er noe vi har eller ikke har, det er noe som kommer og går. Og at når vi er fornøyde vil bekymringene forsvinne. Og det er når bekymringene forsvinner at vi virkelig får oppleve de små tingene i hverdagen, kjenne på de og være lykkelig. 





Dette er noe jeg tenkt mye på i det siste. Noe jeg tror jeg har begynt å få til, fordi jeg er lykkelig - nesten hver eneste dag. Jeg tror det er fordi jeg har forstått de tingene jeg nå prøver å formidle til dere. "You make your own happiness" sier ordtaket, og det er så sant. Ikke prøv å oppnå et ideal som ikke er virkelig for å bli lykkelig. Jobb med deg selv for å bli fornøyd med hvem du er, så vil lykken komme av seg selv. 



5 kommentarer

Close-up og ærlig


Jeg er kontrollfreak. Perfeksjonist. Kritisk. Ambisiøs. Målrettet. Flink. Kreativ. Lat. Snill. Omsorgsfull. Følsom. Smart. Strukturert. Hjelpsom. Skoleflink. Kverulant. Effektiv. Løsningsorientert. Sta. Ærlig. Interessert. Rettferdig. Engasjert. Pliktoppfyllende. Rar. Jeg er også tankefull og har mange meninger, jeg kan være vanskelig å ha med å gjøre. Jeg er staere enn de fleste og tror aldri jeg har feil.

Det er litt interessant å finne ord om seg selv, fordi man tenker egentlig at det bør være ganske lett. For å få frem ordene over måtte jeg spørre kjæresten min, pappaen min og venninnen min. Vi tenker kanskje ikke over det, men når folk spør om vi kan beskrive oss selv med tre ord, eller om hva som er våre beste og verste egenskaper er det utrolig vanskelig å svare! Jeg mener selv at jeg er ganske selvbevisst, jeg er klar over de gode sidene mine og de dårligere sidene mine, men likevel sliter jeg med å finne mange ord som beskriver meg. Ordene over tror jeg beskriver hele meg ganske greit egentlig, og det er litt av begge deler der - både positivt og negativt. 

Jeg synes det er viktig å fremstå som ekte. Samfunnet i dag forventer på en måte at vi hele tiden skal være en annen enn oss selv, fordi vi hele tiden skal strebe etter å være perfekte og kun ha gode egenskaper. Jeg tror ikke vi helt forstår hvor påvirket vi faktisk blir av samfunnet rundt oss? Av media og ikke minst sosiale medier. For å ta et eksempel: Når du leser Caroline Berg Eriksen sin blogg, streifer tanken om at du også vil være så perfekt deg? At du skulle ønske du også var så pen, orket å trene så mye, lage så mye god mat og være en så god mor og kone/kjæreste? Den tanken streifer i alle fall meg, og jeg er rimelig sikker på at jeg ikke er den eneste. Sannheten er jo at jeg aldri i mitt liv ville stått opp klokken seks hver dag for å trene, eller krølle håret mitt hver dag, eller lage sånn mat hver dag. Sannheten er at jeg helst vil sove til 11 på formiddagen, sette håret opp i en rask hestehale, gå i en stor genser og spise brødskive med noe digg pålegg. Etterhvert utover dagen vil jeg kanskje begynne å vurdere om jeg skal trene, og om jeg føler for det tar jeg en rask tur på treningssenteret klokken åtte på kvelden for så å komme hjem, lage middag og se på serie til jeg skal legge meg. 

Andre dager er man såklart mer motivert enn andre, og noen dager spiser jeg kun mat som ser bra ut på bilder, er sunt og som kanskje tar litt mer tid å lage. Det hender også jeg krøller håret mitt, eller står opp tidlig for å få unnagjort ting. Poenget mitt er at man ikke trenger å være et supermenneske hele tiden, hver dag - og man trenger heller ikke fremstå som det. 

Jeg vet ikke om dette innlegget gir mening, for jeg har bare latt fingrene danse over tastaturet mens jeg skriver. Det jeg vil frem til er i alle fall at man må være seg selv og være ekte, i stedet for å hele tiden strebe etter de standarene samfunnet prøver å sette. Se på alle sidene ved deg selv - både de positive og negative - og ikke prøv å hele tiden skjule de negative. Folk kommer til å like deg akkurat som du er, eller kanskje enda litt mer, om de vet alle sidene av deg. Forbildene våre, uansett om det er bloggere, kjendiser eller noen vi kjenner, er heller ikke perfekte. Det er dumt at folk ikke viser det uperfekte litt mer. Det er det som gjør oss ekstra unike, er det ikke? 



2 kommentarer

This is therapy





- Vakker natur - 

Vakker natur er faktisk noe av det fineste og beste jeg vet. Hvis jeg er sliten, litt lei meg eller bare trenger litt tid for meg selv tar jeg alltid øreneproppene i ørene og går meg en tur - gjerne til en topp eller et vann. En gåtur og en fin utsikt er faktisk som terapi for meg, og det gjør meg så sykt lykkelig. Tenk at man kan bli så lykkelig av å se noe fint?

Noe av det jeg savnet mest når jeg bodde i New York var faktisk muligheten til å gå en tur i naturen. Det å kunne gå til en topp, ha utsikt over hele byen eller et helt landskap er noe jeg tok for gitt før jeg reiste dit. Etter jeg kom hjem har jeg satt uendelig stor pris på den fine naturen vi har i Norge, og hver dag tenker jeg på hvor lyst jeg har til å utnytte den mer. Jeg vil reise til en hytte uten strøm, gå en tur, grille pølser og marshmellows på bål, dra på en topptur, gå mer på ski - you name it. Jeg har faktisk aldri følt så mye på hvor godt naturen er for meg. Når jeg var tenåring var turer det verste jeg visste, og jeg måtte til og med nærmest bli tvunget for å gå en halvtimes tur med hunden. Heldigvis er jeg ikke sånn lenger, og jeg gleder meg faktisk enormt mye til å kunne være mer ute og utforske nye steder. Norge er et fint land, og jeg er glad for at New York ga meg et nytt perspektiv på mitt eget land♥



... Én kommentar

What inspires you?

The world. The unexplored. The endless opportunities. The differences. The cultures. The hidden places. The beautiful landscape, crystal clear water, mysterious forests and majestic mountains. The billion people. Everything i haven´t yet discovered and explored.

Det er det som inspirerer meg mer enn noe annet i denne verden. Å reise og oppleve nye steder, kulturer og mennesker - det er min lidenskap. Hvor fantastisk er det ikke at vi faktisk har mulighet til å gjøre det? Det er liksom bare å bestille en flybillett og så reise. Eller, bare-bare er det ikke, dessverre.. Hadde det vært det hadde jeg allerede vært over hele verden. You can´t buy happiness, but you can buy a plane-ticket and that´s pretty much the same ting... Er det ikke det de sier? Helt sant, spør du meg! 



... Én kommentar

To be perfect

Du ser opp til disse jentene som krøller håret hver dag og alltid har en positiv vinkling på livet. De som spretter ut av sengen klokken 0700 og løper inn på kjøkkenet for å lage seg en gourmetfrokost og tar bilde av den. De som alltid har noe morsomt å finne på, deilig mat å lage, alltid ser bra og alltid har det bra. Du ser opp til disse jentene og tenker at "sånn vil jeg og bli". Men sannheten er at det er ikke deg, sånn er ikke du. Du har ikke noe behov for å krølle håret hver dag, og du er hvertfall ikke typen til å sprette opp av sengen før solen står opp, eller stelle i stand en superfrokost med smoothie, hjemmepresset juice og espresso før jobb eller skole. Du ser ikke alltid bra ut, du har det ikke alltid bra og du klarer ikke alltid se positivt på alt, men likevel er livet ditt bra. Men fordi disse jentene klarer å fremstå som de lever det perfekte, mest idylliske livet du kan tenke deg så føler du ikke at du oppnår nok med ditt eget liv. Så du higer etter noe du egentlig ikke vil ha. 

Du har det perfekte liv for deg. Du gjør de tingene som gjør deg lykkelig og gir deg glede. Du er deg selv, og har et liv du egentlig elsker. Så i stedet for å hige etter å bli et såkalt "perfekt A4-menneske", la deg heller bare bli inspirert. 

Jeg er en person med mange tanker og jeg funderer mye over ting, og jeg har en trang til å måtte skrive opp disse tingene. Teksten over skrev jeg ned på notater på telefonen min en dag jeg var på trening, tror jeg. Ting bare popper opp i hodet mitt, og så må jeg skrive det ned. Det ligger mange andre tanker og ord i notatene mine, dagbøkene mine og på litt papir rundt omkring, og jeg tror mye av dette er ting flere kan kjenne seg igjen i. Derfor valgte jeg å dele teksten over, og jeg kommer til å dele flere meninger og tanker videre. Håper det er ting dere kan kjenne dere igjen i, eller få dere til å tenke på! 



2 kommentarer

Deg selv som fiende

Jeg er en perfeksjonist. Jeg tviler alltid på meg selv og er veldig kritisk til alt jeg gjør. Jeg blir aldri fornøyd, fordi jeg føler jeg kan enda bedre - uansett om jeg har gitt mitt beste. Flere som kjenner seg igjen?

Det er mange som snakker om denne "flink pike"-generasjonen. Vi må alltid yte vårt aller beste hele tiden, i alt vi gjør. Karakterene på skolen skal være på topp, klærne og sminken skal være spot on, vi skal være den beste venninnen, datteren og kjæresten, og vi skal trene og spise sunt. Det er et enormt press fra alle kanter, men det største presset lager vi selv. Det tar opp enormt mye energi og gjør et godt liv alt for stressende. Så hvorfor er det sånn? 


Det er den farlige, fæle stemmen i hodet som alltid er litt for kritisk. Som alltid sier du ikke er bra nok. Det er slitsomt, det. Å leve med et hode som aldri blir helt tilfredsstilt med innsatsen du gjør. Som alltid mener du kan forbedre deg. Og du forstår det. Du forstår at det er umulig å bli bedre enn ditt beste og at kravene du stiller til deg selv er alt for høye, men likevel setter du kravene skyhøyt. Fordi du vil være den absolutt beste utgaven av deg selv. Du vil bevise til andre at du kan og du vil bevise det til deg selv. 

Når hodet tenker sånn er det ikke rart kroppen blir sliten. Selv har jeg måtte begynt å ta meg fri en dag i blandt, hvor det eneste jeg gjør er skolearbeid og selvpleie. Jeg gjør det fordi jeg trenger det. Jeg må ta igjen skolearbeid og jeg må ta igjen meg selv, og når de dagene er over slapper jeg av litt mer. 

Jeg mener vi alle burde være flinkere til å fortelle seg selv at det er greit å ikke gi 110 prosent hele tiden. Det er greit å ta seg en dag fri innimellom. Og det er greit å fortelle seg selv at du er flink nok og gjør det bra. Fordi selv om vi alle skylder på samfunnet mener jeg at den største fienden er oss selv. Foreldrene dine er stort sett stolt av deg uansett, kjæresten din bør støtte deg uavhengig av hva du oppnår, og vennene dine bør kun bry seg om at du har det bra. Så hvem er det egentlig som lager det enorme presset? Jo, det er deg, det. Sånn er det hvertfall med meg. 

Så la oss alle bare ha litt mer tro på oss selv? Fortelle oss selv, og andre, at vi gjør en god jobb og er bra personer. Jeg tror vi trenger å "give us selves some slack".

 



2 kommentarer

Høsten

I dette øyeblikket stiger flammene i peisen, og jeg kjenner allerede at varmen strekker seg mot meg. Vi har akkurat drukket ferdig latten fra Starbucks, og skal lage eggrøre og pølser til lunch. Det er høst, kaldt og mørkt - allerede. 

Vi er bare i september, men høsten er godt på vei. Det merkes så godt på kroppen når høsten kommer - det blir ekstra hardt å stå opp om morgenen, kroppen er konstant sliten, øynene er trøtte og hodet er tungt. På tross av dette elsker jeg høsten. Kanskje jeg elsker tanken på høsten mer enn selve høsten, for det er ganske slitsomt å konstant være trøtt og sliten grunnet været og mørket. Men det er noe idyllisk med høsten. Fargene, de store skjerfene, kopp etter kopp med varm drikke, film og pledd, telys på mørke kvelder, fyr i peisen, store strikka-gensere, den "crispy" luften... Jeg kunne fortsatt lenge, fordi for meg handler høsten om å kose seg. Det er en kosete årstid, om jeg kan si det på den måten. 

Det er fortsatt grønne blader på trærne og blomstene er fortsatt i full blomstring, men jeg gleder meg til bladene blir gule, oransje og rød, og til blomstene begynner å visne. Jeg gleder meg ikke til regnet og den sure kulden som følger med høsten, men jeg gleder meg til de fine dagene. Når luften er ren og skarp og solen skinner på alle de varme fargene. På de dagene er livet bra, da. På de dagene blir jeg inspirert og lykkelig. 


Forrige høst tilbragte jeg i New York, og da begynte jeg å elske denne årstiden enda mer!

 

 



4 kommentarer
Les mer i arkivet » November 2016 » Oktober 2016 » September 2016
hits